“Stilrene Clubbo-stoler” meg her og der

Her sitter man da, i forsøksvis konsentrasjon over arbeidet sitt. Men e-postadressa bør jo være offentlig tilgjengelig når man driver, og det er like fornuftig å få varsel når det kommer noe i innboksen. Så har man da også merka av i i firmaregisteret at man ikke ønsker markedsføringshenvendelser, men plingplong, sier det, og det er ikke noen kunde eller samarbeidspartner eller noe annet viktig, det er inred.no som er på ferde igjen.

Nei, nei og atter nei! Jeg er ikke interessert i trendy interiør i arbeidstida (egentlig ikke noe særlig ellers heller), og jeg trenger ingen stoler med medfølgende bord på kontoret mitt! Jeg er bare irritert! Irritert over å bli forstyrra av ikke noe, og irritert over slik skjødesløs markedsføring og mangel på respekt for andres arbeidspost. Joda, jeg kan melde meg av det der nyhetsbrevet, eller merke dem som spam, men jeg burde ikke være nødt til å bruke et eneste sekund for å få fred fra dem!

Det er ubegripelig for meg at firmaer som liksom skal være seriøse vil legge til omdømmet sitt at de er spammere.

Kronikk for språkkonsulentforeninga november 2010

Når man brenner for et fag, kan det fort bli slik at man bruker tid på å jobbe for faget og ikke bare for kundene. Siden våren 2010 har jeg vært med i arebidsgruppa til den relativt nyetablerte interesseforeninga for språkkonsulenter. Det er vanskelig å få gjort så mye for foreninga som man kunne ønske, men høsten 2010 fikk vi skrevet en kronikk og organisert et medlemsmøte i Oslo. Kronikken vår, Språk på billigsalg, stod i Aftenposten 17. november og var en oppfølging av et innslag på Kulturnytt i radioen 12. november 2010. Det handla om språkkonsulenters arbeidsvilkår og hvilken betydning språkkonsulentene har for kvaliteten på bøker.

Mamma, hvorfor vil du ha en sånn jobb som aldri har fri?

Joda, man prøver å kombinere humanistutdanning og sjølstendig filologpraksis med levelønn og familietid. Det kan  jo være en aldri så liten utfordring, all den tid markedet for humanistisk kompetanse ligger i en annen økonomisk klasse enn en del andre kompetansemarkeder. Så blir det mer tid som må investeres for at utbyttet skal bli så pass at den andre av foreldrene kan avlastes i alle fall noe av den økonomiske forsørgerbyrden. Det blir en balansegang som ikke alltid lykkes.

Så hvorfor vil jeg ha en sånn jobb?

Jeg har kommet til det er det nok flere svar på, og jeg lurer på om ikke det kan være felles for mange som er sjølstendige arbeidere?

• Jeg har lagd jobben min sjøl og er min egen sjef.

Noen av oss er kanskje rett og slett sånn lagd at vissheten om dette aleine er nok til å veie opp for ulempene. Bare å vite at sånn er det, at “dette er min egen jobb”, at “hver krone jeg får inn, er det jeg sjøl som har generert”, at “alle avgjørelser og prioriteringer som angår arbeidssituasjonen min, er mine egne”, gir hverdagstrivsel. Ei som driver lykkelig og vellykka for seg sjøl, spurte meg en gang: “Var du også sånn som hata gruppearbeid på skolen?” Det er kanskje noe der.

• Jeg får brukt og utvikla fagkompetansen min.

Utenom undervisningsstillinger var det nesten ikke andre jobber for meg å søke på enn saksbehandlerjobber i det offentlige. Men det var ikke slikt arbeid jeg hadde studert språk og tekster i 7 år for å gjøre. Nylig hadde Knut Olav Åmås  en interessant kronikk i Aftenposten. Der er han inne på dette at mange humanister har “en irrelevant jobb”. Motivasjonen for å starte for meg sjøl, var nettopp å skaffe meg en relevant.

• Jeg har fleksibel arbeidstid.

Barna mine kjenner ikke til noe annet enn at mamma går på jobb i “bua” i hagen, og at der sitter hun ofte når både de og pappa har fri. Mamma er familiens “jobbemonster”, sier de. Det de ikke merker, er fordelene de har av dette. For nå er det slik at mamma kan være sammen med dem om morgenen til skolebussen går 8.15, og at hun er hjemme og tar imot dem når de kommer hjem 15.40. Blir de sjuke på skolen, kan mamma hente dem innen et kvarter, og de kan så ligge i senga eller sitte ved peisen inne på mammas jobberom. Og i feriene kan vi bruke god tid på å spise formiddagsmaten sammen, hjemme. Men så må jo den arbeidstida som går med til det, tas igjen til andre tider. Så mamma jobber over flere dager enn pappa gjør, likevel er det nok ikke sånn at mamma sammenlagt jobber mer enn pappa. Det er et regnestykke ungene ikke forstår, i alle fall opplever de det ikke. Pappa har jo alltid fri når de er sammen med han. Men hvordan hadde hverdagene våre vært om vi begge hadde like lang, fastsatt arbeidstid, og like lang reisevei, på de samme fem ukedagene?  Jeg tør nesten ikke tenke tanken.

Jeg er nok dessuten altfor glad i faget mitt og sjølstendigheta mi til å gi opp denne virksomheta og skaffe meg en “vanlig jobb”. Bedre og mer stabil inntekt hadde det nok gitt, men jeg tror også mer stress for familien samla sett, mindre hverdags- og jobbtrivsel og mindre muligheter til å styre egen fagutvikling. Så et spørsmål om hvorfor jeg vil ha en jobb som jeg “aldri” har fri fra, er i grunnen greit å forholde seg til. Et annet spørsmål gjør vondere: “Mamma, men vil du heller jobbe enn være sammen med oss?” Åtteåringen forstår ikke helt dette med tidsfrister, avtaler, faste kunder og inntektsbehov. Og at man ikke alltid kan velge, sjøl om man har valgt. Rein idyll er det tross alt ikke å være sjølstendig arbeider, og fordeler og ulemper må veies opp mot hverandre. Noen ganger blir kanskje prioriteringene gale.